Bom! Der er den (igjen), denne urovekkende folkemengden bevæpnet med køller. Tenne fakler, svinge med høygafler, støtte fremskritt som tauet støtter den hengte mannen. Vi vil huske at hun allerede hadde forårsaket elendighet for Galileo, og det er jevnlig, full av hat og uvitenhet, at vi ser henne i Simpsons angripe alt som ligner sunn fornuft. Siden sist kan vi si at vi ikke har savnet henne. Husk at dette var barbariske praksiser som ikke kunne gjenopptas (og igjen!) av hensyn til dyrevelferden uten å bli kalt islamofob, eller noe sånt. Men, vil du fortelle meg, disse menneskene kan si hva de mener! Det er deres rett! OK, trenger ikke å overbevise meg om det. La oss holde oss på spørsmålet om rettigheter ved å snakke om retten til utdanning fordi det er klart at noen av disse forferdelige jokerne vil ha tatt neste skritt ved å brenne ned skoler. Og med fare for å virke litt krigersk for deg, ser jeg det som en krigserklæring. Mot hvem? Du, meg, oss. Til slutt har samfunnet vårt som helhet siden erklært sitt laboratorium og sitt favorittforrom: skolen. Men, jeg går kanskje litt langt gitt at selv halshuggingen av en lærer, i disse dager, med et lite offerleksikon, settes i perspektiv.
Stilt overfor denne livlige og fornemme mengden, finner vi først de lamslått, for ikke å si naive. De så virkelig ikke NOE komme. Men ja, merkelig uidentifisert flygende objekt som denne retrograde stivningen. «Hvor snek han seg inn? Ingen tvil om at han kom inn mens vi diskuterte englers kjønn? I alle fall er det nå mer vanlig, i stuer hvor man tillater seg å tenke, å stirre på forlokken enn å se bakdøren.
Ved siden av har du fascistene. Vi kunne klart oss uten dem også. Spesielt når de prøver å være kompis-kompis. Uansett tema, fra deres synspunkt er alle kamper gode så lenge de kan spise sløret og djellabaen. Det som plager dem er egentlig ikke at kvinners rettigheter for eksempel krenkes, nei. Det er fordi unge mørkhårede mennesker hører for høyt på musikk og en ulovlig lukt av Ras el-hanout svever i luften. "For i min tid luktet det merian, og jeg kan fortelle deg at Huguette var søt!"
I bakgrunnen (fordi de føler seg veldig kjedelige for øyeblikket...) er det gode forsvarere. De som alltid trenger ofre å spare for å finne et sted på den rette siden av moralen. Vel ja, for dem gjør det vondt. De var på nippet til å stå i historiebøkene som motstandsfolk mot vår fascistiske stat. Intet hell. Ikke bare demonstrerer favorittinstrumentene/ofrene deres mot det gode (tilsynelatende var de ikke så opptatt av å blande toleranse og homoseksualitet i samme setning), men I TILLEGG – du skal se, det er morsomt – gjør de det sammen med svært kaukasiske konservative som tidligere allerede hadde gjort en del opprør mot retten til abort og andre fine ting. Stopp maskinene, å bo sammen er ute av moten. Å hate sammen er raskere og fremfor alt mer effektivt. I alle fall forener den quamis og cordfløyel lettere og det er et funn!
La oss ignorere de som ikke bryr seg (det er for mange av dem), og i et hjørne, splittet, vil du finne sekularistene, de virkelige... like forent som det tidligere Jugoslavia. Ikke få meg til å si stygge ting om dem, jeg er en av dem! Men det er sant at det må sies at mellom de naive menneskene som beveger seg rundt som barn hvis skolesekker blir presset ut, fascistene som filer tennene med bajonetter, de dydige som kjærtegner narsissene sine i et hjørne, de bevisstløse menneskene som kaster brød til endene og de sekulære menneskene som alltid ser under mikroskopet på toget som kommer rett på dem, det gir deg lyst til å smelle igjen.
"Men denne teksten har gått, hva mer vil du ha?" Ja, jeg innrømmer det, teksten er bestått og jeg er glad for at småbarn, av alle opprinnelser (jeg ser dere komme, smarte barn), kan høre på skolen det som ikke alltid blir sagt hjemme. "Mann har ingen autoritet over kvinner", "Homoseksualitet er normalt", "Når det er nei, er det nei", velg ditt valg, det er mange av dem. Hør det og fremfor alt tilegne seg ferdighetene deretter. Med all respekt til de ivrige forsvarerne av foreldrenes hellige privilegium til å ta opp disse spørsmålene – mens de belaster skolens muldyr for alt annet – er det til fordel for større likhet at denne kunnskapen må undervises rettferdig. Likeverd for at hver enkelt skal dra nytte av de samme relasjonskodene i sin tilnærming både til seg selv og andre. Ingen differensialisme, selv om den er innhyllet i hellighet, kan tjene som et springbrett for å skape annenrangs borgere, borgere som ikke har fått sine egne instruksjoner, instruksjoner som er nødvendige for alt liv i selskapet. Hvilken bedre måte er dessuten å skape ghettoer enn å overlate overføringen av slike samfunnsverdier til familieenheters skjønn. Disse prinsippene angår ikke utelukkende disse cellene, men hele organismen, hvis den ønsker å være levedyktig og er alle fellesnevnere som går langt utover interessene til egosentriske partikularismer.
Ja, EVRAS ble støttet. Godt spilte gutter. Skal vi sende sluttpoengene? Nei. Dette vil ignorere det underliggende problemet. Fordi, hvis en tekst som ingenting skulle ha forhindret virkelig har blitt lagret – yay! – Lunken er mobiliseringen i dag for å fordømme de utrolige og voldsomme reaksjonene dette vil ha utløst. Her er vi lettet, tilfredse med å ha forsvart det som ikke var annet enn det åpenbare. Champagne altså. Nok med naivitet. Å betrakte dette resultatet som en seier ville være som å tro at Dreyfus-saken var nok til å beseire antisemittismen. Er det ikke på tide å nevne ting i stedet for å være redd for dem igjen og igjen? Hva er denne nyheten hvis ikke øyeblikksbildet av et økende problem, det sammensatte portrettet av et identitetsraseri og en religiøs entryisme som går hånd i hånd, dører åpnet av noen og ærbødighet fra andre? andre. Intoleranse, den som vi alle skjelver over å bli anklaget for, en stinkende lakei som bringer vantro og fordømmer de som er anklaget for det, der er den. Når vi først er blitt utmerkede, la oss ikke stoppe der og la oss ikke være redde (spesielt!) for å nevne det.
Hvor mye lenger skal vi, som føler oss mer skyldige enn skyldige, leke med myke mager, senke hodet og se på skoene våre? Det første trinnet var semantisk og infiltrerte alle sektorer, spesielt institusjonelle. De neste vil bruke institusjoner til å påtvinge differensialisme som er uhemmet fordi den er lovlig. La oss slutte å mate krokodillen, gi etter, tenke på å roe ned denne damptrommelen.
La oss gjøre det bedre enn å forsvare oss selv, la oss handle! La oss investere i landet i solidaritet. Det er nesten ikke for sent å innføre streng nøytralitet i offentlige tjenester og formidle til unge mennesker kunnskapen og smaken av denne skatten som er vridd fra obskurantismen på bekostning av så mye innsats: Sekularisme. En sekularisme som skal inkluderes i grunnloven vår. Akkurat nå!
Tiden er inne for å forene og komme ut av skogen. Vær trygg, ikke brenn ned skoler, nei. Å investere dem.
Opprinnelig publisert på Almouwatin.com
